Da de to småjentene til Eli Lundquist på
Stabekk ble så store at de skulle ha bunader, fant hun ikke umiddelbart noe som
falt i smak. Egentlig hadde hun mest lyst til å lage sine egne drakter, da hun
allerede hadde noen tanker om hvordan de skulle være. Det jeg ønsket å lage var ”barnlige ” drakter og ikke
små voksendrakter.
Jeg er vokst opp på Ringerike, i Asbjørnsen og Moes eventyrrike, og er blitt
fortalt norske folkeeventyr fra jeg var liten. Nå er det jeg som leser
for mine
småjenter.
Egentlig hadde jeg lyst til å dekorere draktene med de kjente
og kjære norske folkeeventyrene våre. Inspirert av Kittelsen og Werenskiolds
mange flotte tegninger satte jeg i gang og formet mine egne skikkelser fra
eventyrene.
Med en farge og få streker var det viktig å få frem riktig strek.
Målet var å få eventyrene til å henge sammen hele skjørtekanten rundt. Det synes
jeg at jeg har greid riktig bra.
Det som opprinnelig kun skulle bli drakter til
egne barn, ble etter hvert satt i produksjon i begrenset antall.
Patentstyret hadde godkjent både drakten og navnet, og eventyret kunne
fortsette. Drakten ble vist frem på flere messer og utstillinger, og bestillingene kom
etter hvert fra hele landet
Det ble laget flere produkter og etter hvert også flere farger. Startfargene var okergult og vinrødt. I dag leveres både bukse, kjole og tilbehøret i okergult, vinrødt, mørk kongeblå og sort.
I samarbeid med vår største leverandør av gull og sølvvarer, utarbeidet Eli eget sølv til drakten.
Jeg synes det er viktig at vi tar vare på vår norske kulturarv, og å bringe den videre til nye generasjoner. Gjennom eventyrdrakten håper jeg å kunne bidra på min måte.
